Folket jublet og gråt. Det ble kastet blomster foran spartas sønner der de marsjerte stolte og rake forbi agoraen ut gjennom byporten, for å møte fienden. Da spartanerne var ute, og vi kom marsjerende etter oppsto det en pinlig stillhet. Noen få kom med oppmuntrende tilrop, men ellers var det stille. De fleste begynte å gå. De hadde antakelig bedre ting fore, og det kom ikke overaskende på oss der vi marsjerte i stillhet ut gjennom porten. Ingen sørget over en leiesoldat. Og hvorfor skulle de vi kjempet ikke for dem eller landet deres, vi kjempet for oss selv.
Persere. Det var fienden vi kjempet for, og det eneste vi så framfor oss. Jeg og min gruppe soldater hadde utkjempet flere slag på forskjellige sider, og spartanerne trengte ingen presentasjon. Persiske soldater var ikke noen å skryte av, men det tok det igjen i antall.
Jeg mener fortsatt at vi burde ha forskanset byen, men spartanerne hadde ikke rykte på seg for å skjule seg bak murer. Jeg bannet høyt inne i meg. Spartanerne var perfekte soldater, men også utrolige ærgjerrige. Jeg tenkte at de vil måtte betale for det en gang, men jeg håpet inderlig ikke at det er i dag.
Jeg rakk ikke å tenke tanken ferdig før perserne stormet fremover etterfulgt av en svart sky av piler. Jeg holdt opp skjoldet mitt, og kjente raskt trykket fra piller som boret seg inn i skjoldet mitt. Signalblåseren blåste en høy tone, og like etter hørte jeg røsten fra de spartanske offiserne brøle ut ordren om å danne falanksformasjonen. Jeg brølte ut samme ordre til mine menn. Falanksen var dannet og første rekke med offer braket inn spydene våre.
Skjold og kropper ble gjennomboret i samstøtet. Jeg presset spydet mitt innunder skjoldet til en perser, og kjente det gli gjennom kjøtt og bein. Jeg dro spydet ut og stakk det i den neste mannen som overtok den dødsdømte plassen. Fiendens midtre rekke ble brutalt massakrert, og begynte å vakle. Jeg brølte triumferende ut mense jeg kuttet overstrupen til en perser med sverdet mitt, og resten av mennene stemte i et brøl som kunne ha skremt selveste Keberos vekk fra sin post. Jeg var oversprøytet med blod og det røde blodryppende sverdet mitt ropte på mer. En skjeggete perser langet ut et spyd etter meg, men jeg blokkerte utfallet og stakk det inn i magen hans, mens jeg vred det rundt blant kjøtt og organer. Men tross den store haugen persiske lik som blokkerte for resten av hæren var de i stort flertall, og persiske soldater presset på fra alle kanter. Falanksen var ugjennomtrenngelig fra framsiden, men et angrep bakfra kan løse den opp. Og nå kjempet vi alle uorganisert mann mot mann. Sidemannen min stakk sverdet inn i brystet på en fiende, men sverdet satte seg fast i kraniet hans, og han ble hogd ned av tilkommende fiender. Perserne hadde omringet oss, og for hvervi drepte kom det bare flere. Vi ble slitt ned av kampen, og våpnene våre brakk. jeg så enkelte kjempe på bare nevene.
Jeg samlet mine gjennlevende menn og begynte å hogge oss vei gjennom fiendens rekker og komme oss i sikkerhet. Armene mine verket og jeg følte at de skulle falle av, men vi ble alle fylt med en voldsom kraft og vi hogg oss nådeløst framover med en gudsendt styrke sendt fra Ares. Blodet sprutet fra fiendene som kom i vår vei, og etter en stund med nedslaktning vek perserne unna våre dødbringende sverd. De lot oss dra, og drepte heller de omringende spartanerne.
Sparta tapte både slaget og byen. Mange menn døde, og vil bli sørget over. Alle untatt de betydningsløse leiesoldatene som døde i slaget. Meg selv derimot følger en leiesoldats vei videre, og går mot nye kriger, nye slag og mer død.